Den Demografiske Overgangen

  1. Mer om
Den Demografiske Overgangen

Er en endring fra en situasjon med både høy fødselsrate (fruktbarhet) og høy dødsrate (dødelighet) til en situasjon med både lav fødselsrate og lav dødsrate. I begge stadiene er befolkningsveksten liten, mens snl.no › Samfunn › Samfunnsfag › Demografi Hva er demografisk overgang Den demografiske overgangsmodellen er en modell som brukes for å beskrive hvordan et land eller en region gjennom et historisk forløp gjennomgår en overgang En overgang fra høye til lave fødsels- og dødelighetstall, er et mønster som lar seg observere i de fleste

Derfor er ikke fase fem definert enda. Både Tyskland og Japan er foreslått som mulige land som allerede er i fase 5. I begge disse landene er fødselsraten lavere enn dødsraten. Det er forventet at dette vil medføre befolkningsreduksjon. Takket være immigrasjon og fordi folk lever lengre er imidlertid befolkningen fortsatt stigende i Tyskland, og relativt stabil i Japan. Den demografiske overgangen bygger på en hypotese om at alle verdens land vil fullføre den demografiske overgangen innen år 2100.

Det betyr at kvinner i gjennomsnitt vil få færre enn to barn og at levealderen vil øke. De fleste europeiske land, inkludert Norge, gikk gjennom de første to fasene på slutten av 1800-tallet og har nå gjennomført den demografiske overgangen. I de fleste andre land utenfor Europa fant fase to sted på 1950-tallet. Da var det en rask nedgang i dødeligheten, mens fødselsraten holdt seg høy.

Dermed fikk de en høy befolkningsvekst. Fortsatt har mange land, spesielt i Afrika sør for Sahara, en høy fødselsrate. Derfor er det forventet at den største befolkningsveksten i verden vil skje i nettopp disse landene.

I de fleste andre regionene, som Latin-Amerika, Sør-Asia og Nord-Afrika, har landene beveget seg over i fase tre hvor også fødselsraten har begynt å avta. Mindre fattigdom fører til lavere befolkningsvekst Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom, og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere. Det er mange grunner til at antall barn har gått ned, men hovedårsaken er sosial og økonomisk utvikling.

Bedre levekår gjør at færre barn dør for tidlig. Dette bidrar til at man ikke lenger trenger å få mange barn for å forsikre seg om at noen av dem vokser opp. Sterkere sosial og økonomisk utvikling bidrar også til at familier ikke lenger er avhengig av mange barn for å tjene penger for familiens overlevelse.

Demografi Flashcards by Benjamin Sandoval Brainscape

Gjennom økt tilgang til utdanning, jobb og likestilling for kvinner er det økonomisk mulig å velge å få færre barn. Informasjon om familieplanlegging og økt tilgang til prevensjon har også gjort at kvinner i større grad kan styre hvor mange barn de vil ha og når de vil ha dem.

Når økonomisk vekst gir folk bedre råd, trenger de færre barn til å stille opp for seg i alderdommen. I tillegg fører synkende barnedødelighet i seg selv til at det ikke lenger er nødvendig å få mange barn for å sikre alderdommen. Selvaag Boligs bidrag til å løse utfordringene med den økte andelen eldre, er boligkonseptet plussboliger. I dag har Selvaag Bolig utviklet 13 prosjekter med til sammen 1400 slike boliger. Konseptet er varemerkebeskyttet, og prosjektene finnes i Oslo, Drammen, Kristiansand, Stavanger og Bergen i tillegg til et par prosjekter i Stockholm.

Gjennomsnittsalderen for beboerne i plussboligene har ved innflytting vært 55 år, med til dels store variasjoner fra prosjekt til prosjekt. Felles for alle prosjektene er at beboerne omfatter både småbarnsfamilier og eldre med og uten behov for hjemmehjelpstjenester. Fremfor et rendyrket aldersbestemt boligalternativ har Selvaag Bolig valgt å sette livsstil fremfor alder i fokus. Vår erfaring viser at rendyrkede seniorkonsept over tid ender opp som lukkede og alderssegregerte gettoer.

Vårt utgangspunkt har derfor vært å skape et attraktivt boligalternativ som får godt voksne til å velge en alderdomsvennlig bolig på et tidlig tidspunkt og ikke bare ut fra kriteriet at det skal være et godt alternativ til sykehjemmet. Vi ser at behovene for service og trygghet i hverdagen kan være sammenfallende for flere grupper, samtidig som et aldersmangfold med flere generasjoner i samme prosjekt bidrar til et langt bedre bomiljø med mer vitalitet og høyere trivsel.

Mens de yngste kundene ønsker service og lettstelte boliger for å håndtere en travel hverdag, søker våre eldste kunder service og opplevelser for å finne sosialt fellesskap, tilgjengelig service for å håndtere krevende hverdagsoppgaver eller friheten til å realisere drømmer om reiser og opplevelser. I en plussbolig får beboerne noe av den servicen som er kjent fra hoteller.

For en månedlig avgift får beboeren tilgang til et servicekonsept med tjenester, opplevelser og trygghet. Det inkluderer tilgang til et romslig serviceområde, som er praktisk innredet med fellesrom som lounge, selskapsrom med kjøkken, ekstra gjesterom for besøkende og treningsrom. I serviceområdet kan beboerne finne dagens ferske aviser og magasiner og samtidig treffe naboer og venner over en kopp kaffe. Det viktigste med plusskonseptet er en bemannet resepsjon hvor et fast ansatt vertskap sørger for at servicen er tilgjengelig og tilpasset dem som bor i prosjektet.

Dette kan være praktiske tjenester for en enklere hverdag, å gjøre enkle innkjøp, hente medisiner eller formidle kontakt med leverandører av personlige tjenester som renhold, vindusvask, til dekkskift eller vaktmestertjenester.

Ut over det rent praktiske utgjør vertskapet en forskjell i hverdagen ved å legge til rette for sosial omgang og møter mellom beboere. Mange eldre opplever ensomhet, og i plusskonseptet tar vi initiativ til en rekke aktiviteter som inspirerer til fellesskap og engasjement.

Dette kan være ulike temakvelder med foredrag, gjerne med husets egne ressurser, mat og vin kvelder, bocciaturnering i felles gårdshage, dugnader eller utflukter til aktuelle utstillinger i nærmiljøet. Aktivitetene og opplevelsen skal ikke kun være rettet mot de eldste beboerne, men skal også appellere til det brede lag i bomiljøet.

Fellesmåltider er også et høyt verdsatt element i plusskonseptet. I tillegg til et middagstilbud hver tirsdag arrangeres det en rekke fellesmiddager gjennom året i forbindelse med høytider og sesonger. Mat og måltider er ikke bare en avlastning i hverdagen, men er også sosialt verdifulle møteplasser hvor man stifter nye vennskap.

Hvis beboersammensetningen tilsier det og det er etterspurt, kan mattilbudet enkelt utvides til å gjelde flere dager.

Når vi lykkes med å skape et godt fellesskap og trivsel, blir mer trygghet en ekstra gevinst. Beboerne i plussboligene har tydelig uttrykt at det å bli kjent med naboen gjør at de bryr seg litt ekstra, får omtanke for naboen, og at det vil være lettere å be om en hjelpende hånd. Dette er noe av det samme som oppnås i generasjonsboliger og bofelleskap med flere generasjoner under samme tak. En viktig forutsetning for å lykkes med strategien og satsingen på plussboligen som et bærekraftig alternativ, ligger dels i Byggteknisk forskrift TEK.

I dag stilles det krav til universell utforming, som tillater utstrakt bruk av hjelpemidler uten omfattende ombygginger og tilpasninger. I tillegg til kravene til fysisk utforming i TEK er det viktig å legge til rette for god og fremtidsrettet digital infrastruktur.

Utviklingen av velferdsteknologi åpner opp for en rekke nye muligheter for at eldre kan klare seg lenge hjemme i egen bolig. I plussboligen er dette prioritert med god digital kapasitet, som med letthet lar seg kombinere med bruk av helseapplikasjoner og sensoriske hjelpemidler. Plussboliger vil ikke være løsningen for alle situasjoner, men kombinasjonen av et velfungerende og behovstilpasset servicekonsept med gode boliger utviklet på tomter med god infrastruktur, både når det gjelder service og kommunikasjon, vil være et viktig bidrag for å møte noen av utfordringene samfunnet står overfor med den økte andelen eldre.

Velferd og arbeidsmarked Av Kåre Hagen, leder Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, OsloMet Sammenliknet med mange andre land har de norske politiske partiene, så langt, vært forutseende i møtet med en aldrende befolkning. Velferdssamfunnets bærekraft ble tematisert allerede tidlig på 1990-tallet.

Det er bred oppslutning om arbeidslinjen. Den moderniserte folketrygden gir økonomiske insitamenter for å forlenge yrkeslivet og demper skattebyrden på de sysselsatte. I avtalen mellom partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv IA-avtalen er ett av tre hovedmål å få eldre til å stå lenger i jobb. Pensjonsalderen krabber nå oppover etter å ha falt et halvt århundre. Levealderen øker kraftig, men dersom vi tar ut en tredel av den forlengede levetiden som forlenget yrkesdeltakelse, vil produksjons- og arbeidslivet fortsatt kunne understøtte gode pensjoner finansiert med en akseptabel skattebyrde.

De største utfordringene er på tjenestesiden. Flere eldre vil trenge mer helse- og omsorgstjenester. I 2040 vil det være 590 000 personer over 80 år, mot dagens 200 000. De utgjør 4 prosent av befolkningen, men står for nær 20 prosent av ressursbruken i sykehusene og 60 prosent av ressursbruken til øyeblikkelig hjelp. Halvparten av 80—89-åringene mottar i tillegg omsorgstjenester fra kommunene.

Skal morgendagens eldre få like gode tjenester som dagens, må tjenesteproduksjonen økes kraftig. Om flere eldre skal motta tjenester i samme omfang og som er produsert på samme måte, vil behovet for personell i helse- og omsorgssektoren vokse fra dagens 400 000 til 700 000 om bare 20 år. Dette er en formidabel utfordring. Det er mer krevende for politikere å lage politikk for helsetjenester enn for inntektssikring. Det er lettere å få aksept for at pensjonene ikke vil vokse like mye som før, eller at den enkelte må arbeide litt lenger for å få samme pensjon.

De fleste kan klare seg med litt mindre materiell velstandsvekst. Samme logikk duger ikke for helse- og omsorgstjenester.

Den demografiske overgangsmodellen Wikipedia

Ingen politiker kan si at folk må akseptere litt lavere kvalitet på helsetjenestene. Det er ikke mulig for staten å belønne individer som passer bedre på sin egen helse. Ansatte i helse- og omsorgssektoren utgjør 12—15 prosent av velgerne. Politikk for å fremme et tilbud av private, supplerende helse- og omsorgstjenester er kontroversielt.

Økt bruk av egenandeler ser også ut til å være lagt på is som strategi for å dempe etterspørsel og finansieringspress.

Selv om utviklingen av helse- og omsorgssektoren har store effekter på skattenivå og arbeidsmarkedsstruktur, er det ikke lett for en regjering å få til samarbeid om reformer med partene i arbeidslivet. Dette er noe paradoksalt, fordi velferdsstatens helse- og omsorgstjenester er bundet sammen med produksjonslivets utvikling gjennom en kraftfull mekanisme: Fordi så mange vil oppnå høy alder, vil stadig flere av de eldste i arbeidslivet ha én eller begge foreldre fortsatt i live. Økningen i levealder gir oss en befolkning som mer og mer består av fire generasjoner: de unge, de voksne, de unge eldre og de eldre eldre.

Mens tredje generasjon 55—70-åringene er i siste fase av yrkeslivet, er deres foreldre 75—95-åringene, i livets siste fase. I årene som kommer, vil stadig flere av dem vi ønsker at skal utsette å pensjonere seg, ha omsorgstrengende foreldre. Mer familiebasert velferd, ved at de unge eldre reduserer arbeidsinnsatsen for å yte tjenester til sine foreldre, vil dempe etterspørselen etter offentlige tjenester. Samtidig vil dette redusere yrkesdeltakelsen til de eldre, og den enkelte pårørende vil oppleve det som urettferdig å bli straffet i pensjonssystemet for å spare det offentlige for utgifter til pleie- og omsorgstjenester.

Vi kan der regne med at det fremover vil komme krav fra bedre organiserte pårørendeinteresser om bedre rettigheter for unge eldre til å tre ut av arbeidslivet for å yte tjenester for sine foreldre.

Dersom det utvikles bedre rettigheter for barn til å yte omsorgsarbeid for sine foreldre, vil dette undergrave effektene av pensjonsreformen. Partene i arbeidslivet burde ta initiativ til en utredning av dette dilemmaet, inkludert et samfunnsregnskap over hva som er mest ønskelig: At de yrkesaktive forlenger sin yrkeskarriere og betaler skatt slik at staten kan betale flere for å produsere helse- og omsorgstjenester, eller om de yrkesaktive reduserer sitt lønnsarbeid og tar mer av omsorgsarbeidet innenfor et rettighetssystem som også gir økonomisk kompensasjon.

Denne tematikken oppstår fordi helse- og omsorgstjenester med en aldrende befolkning i økende grad vil fremstå som sosial infrastruktur for den eldste delen av arbeidsstyrken. Jo mer og lenger de eldste eldre kan leve egne, trygge, selvhjulpne liv, jo bedre forutsetninger skaper det for at deres barn blir produktive og langvarige deltakere i arbeidslivet.

Men som med all annen infrastruktur koster det å bygge og drifte den. Og hva er en god blanding av sosialt orienterte omsorgstjenester og medisinsk orienterte helsetjenester? Er det gode liv et langt liv med kostbare spesialisthelsetjenester og «anti-aging medicine», eller er det et litt kortere liv med mer aktiv aldring, sosial inkludering og gode omsorgstjenester i de siste leveårene?

På individnivå kan det være vanskelig å se for seg at vi står foran et slikt valg. Men som velferdssamfunn gjør vi det. Det er et prinsipielt retningsvalg mellom å møte befolkningens aldring med å utvikle spesialisthelsetjenesten til å tilby dyre, avanserte og stadig flere tjenester til flere eldre, eller å styre mer av veksten og ressursene mot omsorgstjenester i kommunene. Dette er et vanskelig valg; både politikere og velgere vil ønske begge deler.

Det betyr å si nei til behandlingsmuligheter utviklet av medisinske forskningsmiljøer, eller det kan bety å rasjonere tilbud ut fra pasienters gjenværende forventede levetid. Det betyr å fremheve livskvalitet som et viktigere mål enn livsforlengelse gjennom dyr medisinsk behandling.

Men det betyr også å erkjenne at det verken er samfunnsøkonomisk mulig eller å øke befolkningens livskvalitet å si ja til alle de livsforlengende behandlingsmulighetene som vil komme. I samhandlingsreformen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene forsøker det norske velferdssamfunnet å få på plass en arbeidsdeling mellom effektiv behandling på sykehus og omsorgstjenester i kommunene.

Men reformen halter: Sykehusene kritiseres for å bli «for effektive», kommunene klager over at de får ansvar for pasienter som er «for syke». Reformer som ikke har forankring i profesjonene, og hvor kostnadsfordelingen mellom ansvars- og forvaltningsnivåer ikke blir oppfattet som rimelig, vil fortsette å være omstridt.

Økende levealder og medisinske fremskritt utgjør store triumfer for velferdspolitikk og vitenskap. Samtidig dytter det velferdssamfunnet mot alvorlige, nærmest eksistensielle verdivalg. Per i dag har vi lite kunnskap om hvordan vi i fremtiden vil avslutte livet. Samtidig er det klare sammenhenger mellom hvordan og over hvor lang tid vi avslutter livet, og utgiftene til helse- og omsorgstjenester. Samfunnsmedisinerne opererer med tre scenarioer: I det første gir økende levealder flere år med friske selvhjulpne liv.

Kostnadene til tjenester vil bare øke ved at flere vil trenge det samme.

Har du lest dette? Uis studentweb

I det andre scenarioet vil lengre levetid også øke perioden med hjelpebehov. Flere vil trenge mer, og kostnadene vil øke mer enn bare ved antallet eldre.

Søkeresultat

I det tredje scenarioet vil vi også leve lenger, men avslutte livet over en kortere, mer sammenpresset sykdomsperiode. Flere vil trenge mindre, og utgiftsøkningen blir relativt sett mindre enn økningen i antallet leveår.

Mange land i Afrika som har dårlig økonomi, derav lite medisiner og ikke velferdsordninger, må gjøre sånn som vi i Norge måtte gjøre før i tiden.

De må få mange barn som en livsforsikring. De har ikke pensjonsordninger, og må dermed ha barn som kan passe på dem og jobbe for å få penger. Mange av barna dør i løpet av kort tid, så derfor får mange kvinner flere barn, slik at de er forsikret at noen av dem vokser opp. I land som dette og f. India, har dermed veldig høy populasjon. Det er fordi de har fått bedre helsestell og økt matproduksjon.

Mer om demografisk overgang (hhd12_20)

India har verdens nest største befolkning på ca. Dødsraten synker fortsatt, men ikke så mye som tidligere fordi de mest banebrytende medisinske framskritt allerede er gjort. Denne fasen, som faller sammen med første halvdel av 1900-tallet, gir oss derfor fortsatt et stort fødselsoverskudd, men overskuddet er på vei ned når vi går mot fase 4.

Her ser vi at både fødselsraten og dødsraten er svært lav. Fødselsraten er så vidt høyere enn dødsraten, og den naturlige befolkningstilveksten er på et minimum. Mens barn i tidligere tider var en inntekt, er de nå blitt en kostnad. Livsstil med vekt på utdanning, karriere og streben etter materielle goder, stimulerer ikke til store barneflokker.

Samtidig er sikrere prevensjon, angrepiller og abortmuligheter tilgjengelig. Dødsraten på sin side har flatet ut fordi helsevesenet er på topp, og framskritt i medisinsk behandling ikke lenger får så stor betydning.

Norges befolkning befinner seg i dag på slutten av denne fasen.

DEN DEMOGRAFISKE OVERGANGEN Relaterte emner

Her er en mor med et barn i Sin Chai, Vietnam 2011. FN forventer at befolkningsveksten stopper opp i 2100 og da vil det være over 10 milliarder mennesker på jorda. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør. Da får vi befolkningsvekst. Verdens befolkning har vokst kraftig de siste hundre årene. Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960- og 1970-tallet, og har siden den gang gått betydelig ned.

DEN DEMOGRAFISKE OVERGANGEN Kommentarer:
Forfatter om Den demografiske overgangen
Sørensen fra Trondheim
Jeg nyter lese tegneserier eiendommelig. Se min andre nyheter. Jeg har bare en hobby: Puzzles.
INTERESSANTE NYHETER
Kalender
MoTuWeThFrStSu
booked.net